Ivar Flaten tildeles Brobyggerprisen 2020 for sin innsats med å bygge broer mellom kulturer i Drammen. Ivar er involvert i mye av dialogarbeidet i kommunen og har blitt «mannen med de mange hattene».
– Jeg har sett på alt arbeidet jeg har deltatt i som samme sak, men med litt forskjellige tyngdeppunkt, litt forskjellige brofester, sier Ivar.
Da Ivar ble stum
Han har vært med å etablere Fjell kirke som en kulturkirke som bidrar aktivt i nærmiljøet, og han vært med å dra i gang DOTL, Gjestebud, Drammen Sacred Music Festival og Kirkelig dialogsenter. I tillegg sitter han i styret til Drammen kirkeforum. Det var andre i styret der som nominerte ham til prisen.
– Da Kristin Gunleiksrud ringte meg i mars for å fortelle at kirkeakademiene ville tildele meg brobryggerprisen, ble jeg veldig overrasket. Jeg visste hvor høytidelig og stort dette var. Det var ærefullt og jeg ble rett og slett stum, sier Ivar, som sjelden ellers mister munn og mæle.
Han klarte å holde tildelingen hemmelig fram til offentliggjøringen 11. juni, men måtte dele gleden med noen.
– Jeg fortalte det til kona mi, barna mine og min mor på 90 år.
Forbilder blant vinnerne
Brobryggerprisen har vært delt ut av Norske kirkeakademier siden 1983. Den deles ut til en person eller en organisasjon eller institusjon «som på særlig vis har bygd broer av innsikt og forståelse – og stimulert til å utvikle kontakt og dialog mellom ulike grupper i samfunnet». Utdelingen skjer normalt under Olavsfestdagene i Trondheim i juli-august, en festival Ivar pleier å delta på.
– Det er en lang rekke av fantastiske folk som har fått prisen før meg.
Som sanger og prest har han et nært forhold til salmedikteren Svein Ellingsen. Svein Tindbergs arbeid med bibeltekster har ført ham til Drammen flere ganger. Teologiprofessor Notto R. Thelle har jobbet mye for dialog og forståelse mellom kristen tro og Østens religioner. Anne Sender har vært sentral i dialogarbeid i mange år, gjennom Samarbeidsrådet for tro og livssyn (STL). Dialogsenteret Emmaus var starten på de kirkelige dialogsentrene der Ivar nå er prest.
– Inge Eidvsåg er et forbilde i sitt arbeid ved Nansenskolen, som forfatter og humanist. Han var lærer og rektor der, og jobbet blant annet mye med dialog på Balkan. Han har vært i Fjell kirke flere ganger og holdt foredrag.
Man kan lese mer om de tidligere vinnerne på Wikipedia.
– Vinnerne er en interessant kombinasjon av kunstnere og folk i kirka som jobber for forsterka bånd mellom mennesker, mener Ivar.
Langsom organisasjonsbygging
Juryen begrunner årets tildeling slik:
«Ivar Flaten har i en årrekke stått i bresjen for en rekke tiltak som fremmer kontakt og dialog mellom folk i Drammen. Hans innsats for å bygge broer mellom kulturer i Drammen er blitt lagt merke til langt utover kommunens grenser, og mange har latt seg inspirere av ham. Han har utmerket seg gjennom sin evne som organisasjonsbygger, og gjennom sin inkluderende og inspirerende væremåte.» (les hele begrunnelsen på akademienes nettsted).
– Jeg synes det er hyggelig at de legger vekt på organisasjonsbygging. Dette har vært et langsiktig arbeid der vi har etablert strukturer som kan bidra til at folk snakker sammen og får tillit til hverandre.
Det er disse møteplassene Ivar brenner for.
– Vi må ha arenaer der vi kan møtes på likefot, uten merkelapper, og erfare hverandre som likeverdige enkeltmennesker, ikke representanter for en gruppe. Gjennom kulturopplevelser, arbeidsfellesskap og foreldremøter – dagliglivet – blir folk kjent, uten at vi trenger stemple det som dialogarbeid.
Himmellengsel
Han påpeker at de fleste mennesker er lite religiøse.
– De fleste av oss har et avslappa forhold til egen religiøse tilknytning, den utfolder seg mest på merkedager. Det er andre deler av vår identitet enn religion som preger oss i vårt daglige liv.
For Ivar er det ikke det at han er prest som er det viktigste i dette arbeidet, men mer hans rolle som engasjert samfunnsmenneske.
– Man trenger ikke være kristen for å bli et godt menneske, man må ikke være muslim for å leve et godt liv.
Mange av Ivars forbilder hører til i andre religioner og livssyn enn hans eget. Men én skiller seg ut:
– Mitt største forbilde, målestokken for alt liv er Kristus, hans kamp for de svakeste og å gå så totalt inn i sin oppgave at han dør av det.
Ivar mener at «himmellengselen», håpet om en utopi der alle problemer er løst og alt er harmoni, kan være en drivkraft.
– Det setter en standard, hva vi skal strebe mot. Jeg fullt klar over at vi sliter med mye, men vi skal sloss for himmelen på jorda. Selv om det er en utopi er det vår fordømte plikt og vårt ansvar at vi hver dag skal gå skritt i en konstruktiv retning. Vi skynder oss langsomt.
Inspirert av Leicester
«Å skynde seg langsomt» har blitt et slags motto for Ivar. Han er kreativ og har mange jern i ilden – på godt og vondt.
– Det er ofte to skritt fram og et tilbake. Man har en visjon og jobber mot et mål, men så tar det en annen form enn man trodde. Jeg kan føle på frustrasjon, maktesløshet, mangel på tid og krefter, man kunne gjort så mye mer.
Tross ønske om å gjøre enda mer, har Ivar satt mange spor etter seg de siste 14 år årene.
– Jeg jobber visjonsbasert, jeg ville satse på religionsdialog, kunnskapsutvikling og tillitsbygging i et mangfoldssamfunn.
Arbeidet startet da Ivar som fersk prest ble ansatt i Fjell menighet, som da hadde forholdsvis lite aktivitet og bar preg av å ligge i en bydel som ikke lenger hadde flertall av «hvite, kristne» innbyggere.
– Vi forsto vi burde snakke med menighetene på Høybråten og Grorud, som hadde opplevd tilsvarende situasjon.
Gjennom kontaktene der ble Ivar invitert med på en studietur til Leicester i England.
– Jeg hadde egentlig ikke tid, men ble heldigvis med likevel. I Leicester var det en liten kirke, med mye av det samme dilemmaene som på i Fjell, som hadde etablert et senter for engasjement og læring rett ved siden av en moské.
De tre vertene i Leicester, Andrew Wingate, Shanthikumar Hettiarachchi og Suleman Nagdi, ble Ivars venner og mentorer, og viktige inspirasjonskilder for dialogarbeid i Drammen – både religiøst og ellers. De to siste deltok på et seminar Ivar arrangerte høsten 2007.
– Ordfører Tore Opdal Hansen sa han bare hadde tid til å åpne seminaret, så måtte han gå. Men han ble sittende i over en time – han ble bergtatt av arbeidet i Leicester.
Kommuneledelsen og religiøse ledere dro på ny tur til Leicester og etter det sørget ordføreren og de andre for at inkludering og integrering gjennomsyrer all politikk i Drammen.
Etter seminaret i september 2017 ble det laget en intensjonsavtale for det som ble DOTL. Bak f.v. Roshan Rafat Maghsoudi fra Bahai samfunnet, Sajid Mukthar fra På rett vei, Helga Ingvaldsen fra St. Laurentius katolske menighet, Martin Vestøl fra Metodistkirken, Sukhvinder Singh Jhotti fra Guru Nanar Niwas, Nauman Sarwar fra Iamaat-e-Ahle Sunnat, Tahir Mahmood fra Peaceactivist, Egil Trohaug fra Holistisk forbund, Suleman Nagdimbe og Shanthikumar Hettiarachchi fra Council of Faiths Leicester-England og Astrid Bjellebø Bayegan fra Den norske kirke. I midten f.v. Baddar J. Kiani fra Islamic Culture Society, Sissel Bjørnsen fra Human Etisk Forbund og Ivar Flaten fra Den norske kirke.
Symbolsk og praktisk
Det kan være vanskelig å måle effekten av arbeid med dialog, inkludering og integrering – det er lettere å se konsekvensene når slikt arbeid ikke gjøres. Ivar mener at symbolsk arbeid er viktigere enn mange tror.
– Noe av det sterkeste i de årene jeg har vært med på i DOTL var responsen etter terrorangrepene på New Zealand, da folk i mobiliserte rundt moskeene i byen. Man kan spørre, hva er poenget? Vi kunne jo ikke passe på dem om det kom noen med våpen. Det hadde likevel en stor betydning for dem som opplevde å bli sett og få aksept fra mennesker de ikke kjente.
Da Sri Lanka ble rammet av terror noen uker senere, sto muslimer og andre vakt utenfor den katolske kirken i Drammen.
Og etter terrorangrepet mot en moske i Bærum ble menighetssalen i Fjell kirke fylt av muslimer:
– En av moskeene kontaktet oss samme kveld og ba om de kunne få ha id-feiringa i Fjell kirke. Dette er et tydelig eksempel på langsiktig tillitsbygging som gjorde at det var naturlig for dem å ringe oss. Det gir folk et symbolsk og praktisk eksempel på at to misjonerende og konkurrerende forsamlinger eller religioner kan gi hverandre støtte. Dét er det beste bilde på hvordan vi kan håpe å ha det framover.
(Les om feiringen i DT (betalingsmur).)