Svenske Stefan Fromgren er stadig på farten – han liker utfordringer både fysisk og mentalt. Han søker positiv energi og balanse gjennom familie, jobb og omsorg for den enkelte.
Stefan er biskop i Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige – på folkemunne kalt mormonerkirken. Å være biskop er ikke en lønnet stilling og vervet krever ingen formell utdanning, kun egnethet.
Misjonær i Skottland
Erfaring har han mye av – både gode og vonde hendelser har formet ham.
– Jeg var misjonær i Skottland i to år, og lærte mer på de årene enn på ti år med skole. Det var en fantastisk opplevelse..
Året før tjenestegjorde han som marinejeger i Stockholms skjærgård.
– Vi var i flere skarpe ubåtssituasjoner og jeg lærte å lede folk under stress. Militæret var tøft og lærerik, men å misjonere var langt mer lærerikt – å trene på å bli mer lik Jesus, en dag om gangen.
Det er vanlig at medlemmer av Jesu Kristi Kirken av Siste Dagers Hellige vier seg til misjon i to år. Selv bestemte Stefan seg tidlig for at også han ville gå på den veien.
– Jeg var eldst av fire søsken og vokste opp i Stockholm. Mine foreldre ble døpt da jeg var liten og 8 år gammel ville jeg også bli døpt, det er den nedre aldersgrensen vår kirke setter for dåp. Vi mener 8-åringer er modne nok til å ta et frivillig valg om dåp, etter undervisning hjemme og på søndagsskolen. Da jeg var 15 år satte jeg meg noen mål for livet, og bestemte meg blant annet for å bli misjonær.
Misjonærene har ikke tid til å ha lønnet arbeid i løpet av misjonærstiden, og de skal bekoste oppholdet selv. Derfor må de sørge for å legge seg opp penger før de reiser ut.
– Før og etter militærtjenesten hadde jeg tre jobber samtidig og sparte alt jeg tjente.
Han visste ikke hvor han skulle, misjonsmarken blir bestemt av kirkens hovedkvarter i USA.
– Du kan skrive hvor du ønsker å reise, men kirken bestemmer. Det er like spennende som julaften når man får kallet!
Leve sunt
Misjonærene tilbringer noen få uker på et opplæringssenter der de studerer intenst og øver på å undervise i evangeliet.
– Før misjonen var jeg ikke belest i doktriner, jeg foretrakk spenning og aktivitet framfor bøker, men jeg lærte mye av presidenten vår. Han er professor i teologi og var leder for alle misjonærene i Skottland.
En biskop har ansvar for en menighet . En misjonspresident har ansvar for misjonen som kan omfatte deler av eller hele land. Misjonærer og medlemmer samarbeider i en felles innsats om å invitere mennesker til å komme til Kristus.
– Katolikkene og protestantene hadde kranglet i mange år da Jesu Kristi kirke kom til Skottland. Nå fikk de noe å stå sammen mot. Men presidenten vår inviterte ledere fra de andre kirkene på et møte, og en av prestene sa etterpå: “You’re a small religion, but you have a big message.”
I Skottland var kontrastene store og Stefan misjonerte både for rike og fattige.
– Vi kom inn i hus der veggene var gulnet av nikotin og røyken lå oppunder taket. Å se mennesker som i generasjoner har vært avhengig av tobakk og alkohol kaste sigarettene og alkoholen… Det er stort å se familiene skaffe seg et håp!
For «mormonerne» er det viktig å leve sunt og derfor røyker og drikker de ikke.
– Kroppen er et tempel, Gud vil vi skal ta vare på den.
Stefan framholder også at det ikke holder å lytte med ørene og hodet.
– Gud snakker til oss i hjertet, vi må koble inn følelsene og ikke bare logikk. Den hellige ånd kan ta bolig i oss.
Stefan anbefaler dem han møter om å meditere eller på annen måte tenke i ro og fred over det de hører, og han tror de da vil vite hva som er sant.
Alltid på farten
For ham personlig har det å holde seg helt i ro aldri kommet naturlig, mens det å holde kroppen sunn gjennom trening har vært lett.
– Det er vanskelig å sitte stille. Jeg har nok en ekstra motivasjon for å være aktiv.
Stefan trives med mange ulike treningstyper, blant annet alpint og løping.
Etter misjonstiden var han usikker på hva han ville.
– Det ble til at jeg søkte politihøgskolen, jeg tenkte at jeg som politi både ville få spenning og muligheten til å hjelpe andre.
Samme år som han startet å jobbe i politiet giftet han seg med norske Janne.
– Etter noen år spurte jeg meg selv: «Skal jeg jobbe med dette i 10-15 år? Hvordan vil det påvirke meg og familien min?»
I forbindelse med omstrukturering av det svenske politiet leste Stefan en bok om management, og ble så fascinert at han ville skifte beite.
– I tre år studerte jeg på Handelshøyskolen i Bergen, mens jeg arbeidet i Sverige om sommeren. Vi hadde tre barn og var egentlig fattige, men hadde det kjempefint sammen!
Mistet jobben
Som ferdig siviløkonom fikk Stefan jobb på børsen i Stockholm, men terrorangrepet mot USA 11. september startet finanskrisen som etter hvert også rammet Stefan.
– Jeg ble arbeidsledig. Vi ventet vårt fjerde barn og jeg visste ikke hvordan jeg skulle forsørge oss. Det var en tøff periode som stresset meg skikkelig. Midt i hans til da verste krise ble Stefan bedt om å ta på seg vervet som biskop i Stockholm.
– Jeg ble skuffet over Gud, men måtte ta tak i meg selv. Gjennom den prosessen lærte jeg meg å stole på Kristus.
Stefan livnærte seg og den voksende familien med å arbeide som lærer i videregående skole og på ICA. Siden fikk han jobb i Microsoft og så Telenor.
Sønnen i koma
Janne og Stefan ville gjerne til Drammen og storfamilien. De kjøpte tomt i Solbergelva og Janne tegnet hus.
– Jeg ble byggmester og bygde huset ved siden av full jobb. Det var en lærerik prosess, og huset ble akkurat slik som vi drømte om da vi bodde trangt i Bergen.
Men allerede første vinteren i Solbergelva rammet en ny krise familien. Den yngste sønnen måtte fraktes til sykehus i hui og hast.
– Legen sa: «Hadde dere kommet 15 minutter senere kunne vi ikke reddet ham.» De opererte ham og i 2-3 uker lå han i koma. Vi visste ikke om han ville overleve, bli grønnsak eller frisk.
Det gikk bra, gutten overlevde uten varige mén.
– Opplevelsen sveiset oss sammen som familie.
I dag er de eldste barna på vei ut av redet og en ny generasjon er allerede påbegynt.
– Vi ble mormor og morfar for tre måneder siden da vår eldste datter fikk ei lita jente. Det er koselig!
Stefan bruker mye tid med familien, og han og kona trives ute sammen.
– Jeg elsker å være ute og finne på ting, min kone og jeg padler kajakk så ofte vi kan.
Biskopens tårer
Med fem barn, ett barnebarn og en krevende jobb i EVRY skulle man kanskje tro at dagene var fulle, men Stefan takket gladelig ja til biskopvervet i mars 2017.
– Én til én-kontakten med medlemmene – det å få mulighet til å lytte og gi støtte er den største gleden som biskop.
Det er bare menn som kan inneha prestelignende verv i Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Men kvinnene er sentrale i blant annet undervisning og diakonalt arbeid. Arbeidet er stor grad teambasert, der oppgavene fordeles på mange frivillige.
– Vår organisasjon er bygd opp for å hjelpe hverandre. Alle familier har omsorgssøstre og omsorgsbrødre som kommer hjem til dem og når noen trenger noe ekstra, slik som ved sykdom, drøfter vi hvordan vi kan hjelpe dem. Som biskop har jeg et særskilt ansvar for den åndelige delen, ungdommene og enkene.
I tillegg er det biskopens ansvar å «sy sammen» nattverdsmøtene hver søndag. Møtene er en slags gudstjeneste, der mange medvirker som talere, nattverdsutdelere, kor, og bønneledere.
– Jeg blir ofte rørt til tårer på disse møtene. Det er så godt å kunne hjelpe og se gleden!