Frelsesarmeen – suppe, såpe, frelse

Organisasjonen Frelsesarmeen har vært med i DOTL fra starten og da vi kom på besøk tok soldaten Heidi oss imot. Vi fikk stille henne spørsmål om både trossamfunnet og hennes personlige tro.

Den praktiske forkynnelsen har vært viktig i Frelsesarmeen helt fra starten av. Grunnleggeren William Booth mente at en måtte ta tak i det viktigste først – folket måtte få suppe og såpe! Når de hadde fått varme og mat kunne Booth fortelle om Gud, den kjærlige far. Suppe, såpe og frelse må kunne sies å være Frelsesarmeens fundament. Det ligger til grunn for deres praksis. De tre er like viktige og henger sammen. I evangeliene kan en lese om hvordan en skal elske sin neste og gi omsorg til alle mennesker. En ting er å tenke det, en annen er å faktisk gjøre det! Dette må en kunne påstå at Frelsesarmeen lykkes med.

Ønsker du å lese mer om Frelsesarmeens tilblivelse? Trykk her, så får du historien fortalt som tegneserie!

Frelsesarmeen – trossamfunn og organisasjon

Det er forskjell på trossamfunnet Frelsesarmeen og organisasjonen Frelsesarmeen. De ble ikke offisielt et trossamfunn før for 15 år siden. De som var aktive kunne da godt være medlem av Den Norske Kirke, for eksempel. For flere er det også slik i dag og det er i praksis et skille mellom organisasjonen og trossamfunnet. Frelsesarmeen er en betraktelig større organisasjon enn det er trossamfunn. Store deler av organisasjonens medlemmer er ikke meldt inn i trossamfunnet.

For Heidi har det vært en gave å få ta imot troen. En gave fra Gud. Hun hadde en lengsel etter noe. Som barn gikk hun på søndagsskolen og lærte bibelhistorier på skolen, men det var ikke noe fokus på kristendom eller tro i hjemmet. Troen hadde nok ligget latent hele tiden, men det var først som 18 åring hun tok det bevisste valget – hun trodde på Jesus og ville leve som kristen. Hun husker godt dagen hun bestemte seg – 24. oktober 1962. Nå har hun vært soldat i Frelsesarmeen i 50 år. Det har vært 50 fine år og hun kan fortelle at hun har møtt mye respekt fra mennesker – uansett hvor eller hva hun har gjort av arbeid. Hun er merkbart ydmyk og takknemlig for denne respekten.

Hva skiller Frelsesarmeen fra andre kristne menigheter og organisasjoner?

Det første Heidi presiserer er at de ikke har sakramenter slik andre kirker ofte har. Hun mener å ha hørt at William Booth ikke holdt nattverd grunnet vinen, Jesu blod, som da deles ut. Flere av de som fulgte han hadde nemlig problemer med alkohol. For Heidi har ikke praksis av sakramenter vært en savn. Hun har en grunnleggende tro på at frelsen i seg selv er det viktige. Men hun presiserer at Frelsesarmeen likevel har velsignelser av barn og konfirmanter. I år har de 13 konfirmanter. Da barnevelsignelsen ikke er som en dåp, er heller ikke konfirmasjonen stadfestelse av dåpen. Konfirmasjonen fungerer heller som en ungdomsvelsignelse.

En annen praksis er botsbenken. Alle Frelsesarmeens lokaler har en botsbenk foran talerstolen. Dette er en benk hvor en kan knele ned, legge fra seg sin byrde og motta Guds nåde. I tillegg er botsbenken et bønnested. Heidi forteller at det kan være godt å knele ned ved benken og bekjenne det en ønsker for Gud. Slik kan en legge en byrde fra seg. Handlingen er personlig, men kan også handle om andre – en kan be for noen. Det er vanlig å gjøre dette på møtene, men alle velger selv om og når de gjør det.
 «Bibelen sier en skal tro og bekjenne. Å knele ved botsbenken er en symbolsk og sterk handling»

I tillegg ønsker Heidi å nevne at Frelsesarmeen alltid har sidestilt kvinner og menn som ledere og forkynnere. Det var oppsiktsvekkende på 1800-tallet, så på dette området var Frelsesarmeen absolutt banebrytende. De har hatt flere kvinnelige generaler og sterke kvinner i andre lederstillinger.

Er det noe spesielt du vil fortelle eller fremheve om Frelsesarmeen i Drammen?

Frelsesarmeen arbeider bredt og på flere ulike områder. De har et tilbud for alle – fra babysang til eldretreff! Heidi mener det er stort mangfold i menigheten. De har et godt barne- og ungdomsarbeid. Dette arbeidet er veldig viktig, mener hun. Uten dette mister Frelsesarmeen sitt fundament i menighetsoppbyggingen.

Heidi trekker spesielt frem den flerkulturelle kvinnegruppa. Det er tydelig at hun er veldig opptatt av denne gruppa.  Kvinnegruppa ble startet for omlag ti år siden. De møtes to ganger i uka og tilbudet er åpenbart populært – det kan komme opptil 75 kvinner på et møte. Mange tar med seg barna sine, så i tillegg til å ha kvinnegruppe har de lekegruppe og leksegruppe. Møtene starter med at de spiser kveldsmat sammen. Det er mye liv og lyd på møtene og for at kvinnene skal få delta på kveldens program er gruppene for barna viktige. Hva som er på programmet varierer, men overordnet dreier det seg om å lære om det norske samfunnet. Tidligere har gruppen for eksempel hatt besøk av barnevernstjenesten. De fortalte om hvordan de kan bidra og være til hjelp for kvinnene.

Kvinnene har ulik religiøs bakgrunn og etnisitet. Majoriteten er muslimer, men gresk-ortodokse kristne og buddhister er også representert. Mange av kvinnene kommer tilbake og er tydelig glad i gruppa. Den har blitt et sted de kan henvende seg hvis de trenger hjelp. Heidi forteller at det er flere som, av ulike årsaker, har problemer med å forstå systemet, kommunale tjenester og lignende. De som arbeider med kvinnegruppa kan da hjelpe de med dette. Frelsesarmeen har blitt et sted de kan gå for å få hjelp både med stort og smått. Heidi beundrer kvinnene som ber om hjelp. Mennesker vil jo egentlig klare seg selv. Det er ikke lett å be om hjelp – det er lettere å hjelpe, mener hun.

Heidi presiserer at de er tydelige på at de er en kirke. Kvinnene vet godt hva Frelsesarmeen er. Brobygging står i sentrum – kvinnegruppa er ikke til for å misjonere, men det er likevel ønskelig for Frelsesarmeen å få frem hvem de er og hva de tror på. Kvinnene har respekt for hverandre og de ulike trosretningene.

Hva tenker du om deres medlemskap i DOTL? Og om dialogarbeid på tvers av religioner og livssyn generelt?

«Jeg er så begeistret!»

Heidi skulle ønske flere i menigheten fikk øynene opp for hvor viktig dialogen faktisk er. Å lære av hverandre, om religioner og mennesker og å jobbe sammen er helt avgjørende. I tillegg er det spennende, presiserer Heidi. Hun gleder seg til høstens neste åpne møte som skal holdes hos Mihaq Ul Quran 8. november.

Leave a comment